Å tenke

Ytterst i verden
Ytterst i vest

Kan hende du seile di skute

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

Kan hende du går der i rute

Uansett treng du et punkt som e fast

Der du frakte din skjøre last

Det e nok at det står der å brenn

En trofast gammel venn

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

 Vår Herre han sa det da jorda vart te

“La det bli lys,”

Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerner

Opp sånn at vi kunne se det.

Men de som har glemt det i skapningens gry

Og alle de som er dømt til å fly

På havet i vær og vind

Når skodde og mørket sett inn.

 Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

Et landemerke for håp og drøm.

Helst skulle vi la det bemanne.

Der skarven flyr

Og der seien svøm

Ute på kanten av landet.

Et hus i havet som står han av

Og gjør en seiler så glad så glad

Og roper så sjøen skvett

“Æ vil bli sett!”

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem

-Ola Bremnes

Å være en ananas.

LØV

Jeg saa det ivaar
   som en svulmende Knop.

Jeg saa det, da Solstraalen
   lukked det op.

Jeg saa det isommer,
   mens Maaltrosten sang.

Jeg saa det ihøst,
   da det visnende hang.

Jeg saa det idag
   som det gulnede Blad

at dale mod Jord,
   medens Høstvinden kvad.

Lad falde! Lad dækkes
af Rimfrost og Sne!


— Lad falde, lad falde!
— — Det maatte jo ske!

     - Per Sivle

 

 

Å sykle

ARRETE HVERDAGER
Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista

-Kolbein Falkeid

Å hvile

AUGUST

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

- Einar Skjæraasen

Tung tids tale

Halldis Moren Vesaas 

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di:
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må di gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Rock'n Roll Marit

Mommy's home,
now you can open the door,
don't be afraid now, not anymore.

Mommy's home,
I brought for each one of you,
strawberries coated with honeydew.
Only you and I can sing the song, that no one knows.
Listen to each little word, carefully,
and before you all come running quickly, to the door,
be sure the only one you open to, is me.

Mommy's home,
now you can open the door,
don't be afraid now, not anymore.

Det var en gang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete,

og alle tre så het de Bukken Bruse. På veien var det ei bru over en foss,

og under den brua bodde det et stort, fælt troll med øyne som

tinntallerkener og nese så lang som et riveskaft!

Først kom den yngste Bukken Bruse og skulle over brua.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det i brua.

«Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek trollet.

«Å, det er den minste Bukken Bruse. Jeg skal til seters og gjøre meg fet,» sa bukken, den var så fin i

målet. «Nå kommer jeg og tar deg!» sa trollet.

«Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten, jeg. Vent bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse.

Han er mye større!»

«Ja, greit,» sa trollet.

Etter en liten stund kom den mellomste Bukken Bruse

og skulle over brua.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det i brua.

«Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek

trollet.

«Å, det er den mellomste Bukken Bruse som

skal til seters og gjøre seg fet,» sa bukken. Den var

ikke like fin i målet, den.

«Nå kommer jeg og tar deg!» sa trollet.

«Å nei, ta ikke meg, men vent litt, så kommer den

store Bukken Bruse. Han er mye, mye større!»

«Ja, greit, da» sa trollet.

Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.

Tripp trapp, tripp trapp, sa det i brua. Den store Bukken Bruse var så tung at brua

både knaket og braket under den!

«Hvem er det som tramper på mi bru?» skrek trollet.

«Det er den store Bukken Bruse,» sa bukken, den var grov i målet, den!

«Nå kommer jeg og tar deg!» sa trollet.

Ja, kom, du! Jeg har to spjut,

med dem skal jeg stinge dine øyne ut!

Jeg har to store kampestene,

med dem skal jeg knuse både marg og bene!

sa bukken. Og så fløy den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både

marg og bein og stanget ham utfor fossen. Og så gikk den til seters.

Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå

hjem igjen. Og er ikke fettet gått av dem, så er de der ennå.

Og snipp, snapp, snute, her er det eventyret ute.